Vi lengter alle etter det. I dagens tid er det vanskeligere å opprette en reell forbindelse. Jeg snakker om den typen forbindelse der du ikke føler at du må finne på noe for å få deg til å se bedre ut. Jeg tror noen av oss faktisk unngår det fordi vi ikke er sikre på hvordan vi ser ut lenger.
Jeg snublet inn i et forhold som jeg aldri forventet skulle bli mer enn situasjonsbestemt. Det var et av de slags forhold der jeg alltid var den trengende, og det gjorde meg litt ukomfortabel på grunn av det. Hun hadde tilbudt meg vennlighet før jeg la ut på kanten av komfortsoneeventyr, og så holdt hun meg i hånden på tekst i løpet av hele 40 dager. Det er litt mer enn ett år siden den turen. Jeg klarte det og er takknemlig for at hun oppmuntret meg vennlig. Jeg ville ha dratt uansett, men jeg gikk mer selvsikkert videre med hennes oppmuntring. Vi har den reisen til felles.
Til tross for mine foreløpige følelser, var det noe som fikk meg til å fortsette forholdet. Av en eller annen grunn strakte jeg ut hånden og begynte det som skjedde til en type brevvenn.
Det gikk slik. Hun er et veldig tidlig morgenmenneske og jeg er et veldig sent nattmenneske. Noen ganger våknet jeg kort rundt den tiden hun gikk og sendte henne værmeldingen om stedet vi både reiste og elsket hver for seg. Jeg sendte henne en gang en melding om hvordan jeg så for meg at vi satt sammen på et dekk og hun holder en kaffekopp og jeg lytter oppmerksomt. Jeg fulgte etter med en rask. Jeg håper du ikke synes det er rart, og hun sa at hun ikke gjorde det og at hun visste at jeg var sær fra starten av. Jeg lo og fortsatte.
Den unike delen av e-posten vår var at vi begge stilte ekte spørsmål. Vi utviklet et kommunikasjonsmønster via e-post og litt tekst. Jeg elsket å våkne opp til meldingene hennes fordi jeg visste at de ble skrevet når hodet hennes var klart og gjennomtenkt etter turene hennes. I de gangene delte hun livet sitt med meg. I mine øyne leste livet hennes som en ekte bok. Hun er interessant. Hun fortalte meg hvor hun kom fra, bokstavelig talt, slik vi pleide å gjøre når vi møtte nye mennesker eller som når pennevenner var populære.
Mens hun utfoldet livet sitt, delte hun også sitt nåværende liv. Hun og mannen hennes kjempet mot kreften hans. Det er det som skjer når noen du elsker utvikler en sykdom. Dere kjemper sammen. Hun delte noen av prøvelsene, men for det meste snakket hun om livet sitt tidligere, og jeg var i stand til å se hvem hun var og hvordan det ville påvirke situasjonen hennes. Det ga meg også ledetråder om hvilke spørsmål jeg skulle stille.
Etter e-poster om livet hennes stilte hun meg noen gripende spørsmål om mitt. Jeg delte noen, men følte meg litt sårbar etter å aldri ha snakket om noen av tingene som formet hvem jeg er i dag. På et tidspunkt skrev jeg at jeg følte meg noe ujevn og for sårbar og at jeg trengte mer tilbakemelding. Jeg er sikker på at jeg mente bekreftelse i stedet for tilbakemelding. Hun skrev oppriktig at hun på dette tidspunktet i livet hennes hadde lite igjen å gi og at hun satte pris på at jeg holdt opp forholdet og likte lettheten av å lese det jeg skrev og med hennes ord meg bære forholdet. Jeg er glad hun var i stand til å uttrykke seg ærlig fordi dette ga meg en mulighet til å se verdien av kvalitet på kommunikasjon i vår over kvantifiserte direktetekst-/meldingsverden.
Jeg innrømmer at jeg er en over-tekster. Jeg er en høylytt tenker og forfatter. Jeg er utålmodig, og når jeg møter noen jeg liker, er jeg ivrig etter å vite om dem. Jeg tror alle har en historie. Jeg liker å vite hva som gjør folk til de de er. Denne nye brevvennens kommunikasjon ga meg en sjanse til å revurdere to ting.
En av disse tingene er kvaliteten på kommunikasjonen. De genuine spørsmålene og svarene mellom oss ga oss en mulighet til å reflektere og dele det folk flest ikke lenger gjør. Den andre er nødvendigheten av denne typen kommunikasjon når vi blir eldre. Vi må nå ut og vi må nå inn. Begge deler er viktige. Det er viktig at vi tar oss tid til å dele vår visdom og våre sårbarheter ved å ta en risiko og stille gjennomtenkte spørsmål og svare i natura. Vi trenger å føle oss tilkoblet i denne frakoblede verden, og det krever tålmodighet og utholdenhet, og det krever også litt mot. Belønningen av korrespondanse har vært verdt innsatsen og risikoen.
